Språket kommer som dikt
Ukjent. Astri Cecilie Kleppe er et ubeskrevet blad i norsk poesi. Etter å ha vært bosatt i utlandet mesteparten av livet, kommer hun nå med sin tredje diktsamling.
|
Partikkelfysiker A. C. Kleppe ble stum 17 år gammel. Nå samler hun på ord og bokstaver, som har det så travelt med å komme frem. Gjennom poesien har hun gjenerobret språket. Diktene hennes er mer av en forundringspakke enn pakken faren ble kjent for.
OLGA STOKKE
MORTEN HAGEN (foto)
Astri Cecilie Kleppes liv er i seg selv et dikt. Ikke diktet, men levd. Hun har krysset landegrenser og egne grenser. Selv om hun nå utgir sin tredje diktsamling, er hun et ubeskrevet blad for de fleste, også i litteraturkretser. Hun, som har bodd mesteparten av livet i utlandet, forteller historier fra livet - sitt eget og andres - om tap, tid, kjærlighet, erkjennelse. Ordene løper ut av munnen hennes, hun har så mye hun skulle ha sagt. En duft av fersk rosmarin har hun med fra Provence til Oslo. I bagasjen har hun Europa og dets historie. Det lange, lyse håret og det markerte ansiktet røper nordisk herkomst. For første gang kommer Astri Cecilie Kleppe til flyplassen på Gardermoen. - Jeg ble rørt på vei innover mot byen. Landskapet er så nakent og åpent. Også menneskenes ansikter er så nakne. Hei! sier de naivt. Nordiske mennesker er barn i dress og kjole. Åpenheten og naiviteten hos menneskene her tiltaler meg. Kanskje kommer det av Skandinavias demokratiske tradisjoner, at det ikke er så hierarkisk, stivt og lukket. - Jeg har vanskelig for å bo på ett sted, tror jeg. Men nå vil jeg prøve om jeg er norsk. Hun tar med seg smaker og lukter fra den store verden når hun og den yngste datteren April Snøfrid (11) i august flytter inn hos faren, Per Kleppe på Slemdal i Oslo. Finansministeren som på 70-tallet ble kjent for Kleppepakken, skriver sine memoarer. - Nordmenn er ikke puritanske, men asketiske. Bare ordet fårepølse gjør meg kvalm. Fruits de mer og sushi, det skal jeg lage til faren min, som er en engel.
Partikkelfysiker Astri Cecilie Kleppe er fysisk og vitenskapelig til stede. Ordene renner lekende lett som dråper i en vårkåt bekk. Poet A. C. Kleppe er var og følsom når hun forteller. Astri Cecilie Kleppe vokste opp sammen med foreldrene og lillesøsteren i et rekkehus på Lambertseter, inntil familien flyttet til Slemdal hvor hun følte seg fremmed. I barndommen gikk hun til Ingeborg Refling Hagen og resiterte dikt. Så bodde de i Genève hvor faren var stasjonert, siden har hun bodd en vår i Portugal og mange år i Sverige. Moren var svensk. For tiden bor hun i Frankrike sammen med to døtre og sin venn, en amerikansk fysiker. Der skriver hun blant annet naturvitenskapelige essays. - Oppveksten gjorde at jeg fikk sett andre trær enn de i Østmarka. Det å være europeer er en egen ting. Jeg har en benk i Portugal, den er min, ingen andre vet det. - Hvor gammel? Hvor lenge? Jeg vet ikke. Alder og inntekt er ikke relevant. Astri Cecilie Kleppe snakker om mye. Om den politiske korrektheten i Sverige som gjør at svenskene ikke snakker om en svensk kultur av frykt for å virke nasjonalistisk. Om forbruk, verdier og pengeflommen som skyller over Norge. Bare ikke det norske sosialdemokratiske samfunnet får en "glossyness", en skinnende overflate. - Det er i grunnen spennende at Norge ikke er medlem av EU, jo jeg mener det positivt. Jeg er en misjonærfascist, jeg. Det er ikke landene i Skandinavia som bør bli medlem av Europa. Det er Europa som bør bli medlem i Skandinavia. Det handler om demokrati, det å være statsborger, om hva et menneskeliv er verdt. Skandinavia har noe naivt, uskyldig og fredelig ved seg. Er ikke det fint? Tenk om verden var slik uten noen bin Laden. Samfunnsengasjert er hun, men energien avtar ikke akkurat når partikkelfysikeren gjør et tappert forsøk på å innvie oss i en flik av fysikkens verden. - Partikkelfysikk, det er ikke akkurat mitt univers? - Jo, det er ditt. Du er sammensatt av partikler, hvis du ikke hadde vært det, ville du vært lys. - Ja, men hva er forbindelsen mellom fysikk og poesi? - Fysikken er den fundamentale vitenskap. Poesi er historier og fortellinger om livet. Fysikk er det som ligger under. Poesien åpner for at noe får lov til å bli virkelighet.
Språk og virkelighet
17 år gammel ble hun stum. Til irritasjon for omgivelsene trakk hun også håret som et gardin foran ansiktet. I et dikt til moren i den siste samlingen skriver hun "Åh, min mor, det morsmålet/du ga meg/var ikke av ord/Jeg drakk/av fremmedskapet og fikk/stumheten/til forbundsfelle". - Det varte noen år. Det skyldes dype kløfter i familie. Jeg følte meg skyldig, jeg måtte påta meg en fremmedhet. Jeg trakk meg bort, ble stum, orket ikke å ha et språk som var løgnbasert. Hun gikk til mange "hvithårede, oppblåste menn som man tror er kloke". Flere diagnoser ble stilt. - Men ingen av dem fant svaret. Da oppstår det lett panikk, og man må man lage sin egen verden. - Hvorfor begynte du å snakke igjen? - Det var en bestemmelse. Jeg fant ut at hvis jeg ikke begynte å snakke, kunne jeg ikke studere fysikk og matematikk. Det ville jeg for å finne ut hva virkeligheten er. Den er jeg sulten på. - Hva gjorde stumheten med deg? - Den har satt sine merker. Jeg har opplevd hvordan det er å være dens gissel. Samtidig er det kanskje derfor jeg har et barnslig, magisk forhold til språket. Det er som å sykle, hvis man sykler for langsomt, faller man. Det gjelder å holde et visst tempo. Språket gir beskyttelse. Det å snakke er relatert til pusten, man kan miste pusten, og puster man ikke, dør man. I språket ligger det mye motstand. Ting har navn, hvis språket svikter, faller man. Det kan komme tilbake ved en besvergelse, ved å skrive.
Erobre språk
Diktene hennes blir til av ord og stemninger på små papirlapper. - Diktene begynner som en mumling. De er en velsignelse, som gode drømmer. De åpner opp, er befriende, en lovsang til virkeligheten. Gjennom diktene har jeg gjenerobret språket. Et av diktene er et brev til moren. - Mor døde for tre år siden. Omtrent samtidig døde noen andre som jeg var glad i. Det var et sjokk. Jeg trodde mamma skulle leve til hun ble hundre. Det var slik at jeg skulle ønske jeg hadde en knapp på datamaskinen som gjorde henne levende igjen. Men så begynte jeg å skrive til henne. Jeg lot henne gå, lot henne ha et eget liv. Det var far til hennes yngste datter som oppmuntret Astri Cecilie Kleppe til å utgi diktene. Han er selv forfatter. Kleppes eldste datter, Toiko (19), er halvt estisk. Faren kommer fra et folk som ble utryddet av Stalin, ingrierne som holdt til i Ingermanland i traktene rundt St. Petersburg. April Snøfrids (11) far er fra Karelen. - Snøfrids bestefar var tsaroffiser som ble kastet i fengsel av finnene, han flyktet senere til Sverige. Derfor ville han ikke at barna hans skulle lære finsk. Norsken kommer nok til Snøfrid etter hvert, hun leser Donald Duck på norsk. - Norsk er farsmålet mitt. Morsmålet kommer jo fra mor, og min mor var svensk. Jeg har angst for norsken, det er som å svømme og lete etter øyer. Jeg famler etter ord og begreper. Men så blir hun oppløftet ved tanken på at nettopp dét kan være en styrke. Språket blir dermed ikke en automatisk refleks. Hun snakker norsk, svensk, engelsk, fransk, pidgin-estisk. - Det er berikende å kunne flere språk, men man må ha ett språk som man kan så godt at man kan sove og snakke samtidig. Hun er lei for at hun ikke kan hebraisk, som er veien til kabbala og det skjulte budskap i språket.
Smerte
- Det dukket opp et skjult budskap da du fant dagboken til din fars bror? - Ja, jeg vokste opp i skyggen av min onkel. Han tegnet og skrev, som jeg. Han døde 18 år gammel på Vestfronten under den annen verdenskrig, altså på den gale siden. Det var en familiekatastrofe som ingen snakket om. Skjebnen hans er skjult. Tid kan lege sår, eller slett ikke. Tid opptar henne. - Enten er vi i ro, eller i lys. Lys beveger seg hele tiden. Dette er Newtons lover; for oss som kan være i ro, går tiden. Vi snakker om at tiden går, men det viktigste er at vi husker. - Du skriver at å elske er å ville, å virkelig ville forstå? - Ja. Bestemoren til min eldste datter Toiko drepte i 1939 sin mann. Hun og jeg ble perlevenner. Hele livet var hun besatt av det hun hadde gjort, hun drepte mannen sin fordi hun mente at han hadde sviktet kjærligheten slik hun så den. Derfor satt hun, utdannet kunsthistoriker, utarmet i en elendig liten leilighet i Tallinn med et indre lys, og søkte trøst i Leibniz, bøker og det han skriver av kjærlighet til virkeligheten. - Må man oppleve smerten for å kjenne gleden i livet? - Det kan bli så smertefullt at man blir brent, at vevet blir ødelagt. Jeg er ikke tilhenger av smerte. Ikke liker jeg mørket heller. Men man kan godt vite at smerten er like endelig som gleden. Kunsten er kanskje det eneste som gir trøst i smerten. Astri Cecilie Kleppe valgte å utgi bøkene med fornavnet i initialer - av ren beskjedenhet, og fordi hun ikke ønsker å bli vurdert som en kvinnelig forfatter. Det er da helt i orden at menn kan ha krøller og stå på kjøkkenet, mens hun kan skrive bøker om gravitasjon. - Hvis noen tror at A. C. Kleppe er en gammel mann, hva så? Så fint! Det er min drøm å være en klok, gammel mann. - Å skrive er å befeste noe. Jeg skriver, altså forstår jeg. Det er en dialog med meg selv.
Endret: 22. mai 2000 kl. 13:35
|
