A. C. Kleppe har tidligere gitt ut fire diktsamlinger, sist den fine "Den gangen vi var skog" (2004), der hun bl.a. skriver om den amerikanske matematikeren Kurt Gödel. Hans ufullstendighetsteoremer er blitt stående som et viktig erkjennelsesteoretisk bidrag om mulighetene og begrensningene i menneskelig tenkning.

Med sin bakgrunn som fysiker har A. C. Kleppe særlige forutsetninger for å beskrive virkeligheten på en presis, "videnskapelig" måte. Hennes andre "yrke", som poet, gir imidlertid mulighet til overskridelser av den naturvidenskapelige tenknings begrensninger - noe som på en utfordrende måte kommer til uttrykk både i hennes lyrikk og i årets bok, novellesamlingen "Her ute".

Drøm og tanke.

Samlingen har en innledende tekst, "Vasen", som er plassert foran bokens to hovedavdelinger. "Jeg drømte i natt" er åpningsordene, og fra denne drømmetilstanden føres vi over i en refleksjon over drømmen og inn i en plutselig tanke om hvordan vi

"lever omgitt av disse jordas årringer, nei midt i dem - vår egen arvemasse er også nedarvet fra urtiden, og bærer minnene fra tidligere stadier. Og aller eldst er materien selv: den absolutte urtiden brent inn i hver eneste partikkel."

Her anslås bærende temaer for begge hovedavdelingene, som grupperes under hovedtitlene "Drømmer" og "Våken". Kleppes prosa er ganske ulik det meste som ellers skrives av kunstspråk i dagens Norge: Hun fremstår for meg som en litterær slektning av nyromantikere/tidligmodernister som f.eks. Obstfelder.

I novellen "Panteren" blir dette slektskapet tydelig, også tonefallet er obstfeldersk. Denne rike og mangetydige novellen, som delvis er bygget over Vergils tragiske kjærlighetshistorie om Dido og Aenas, forener både overgangsstemningen mellom drøm og våkenhet og de tilbakevendende problemstillingene om det tilfeldige, "slumpen" i forhold til noe fast, noe absolutt, en hensikt og orden.

Fra brønnens dyp.

I denne novellen finnes det også noen forunderlig sterktvirkende bilder, som f. eks. Didos opplevelse av kjellerlukt som trenger seg opp gjennom gulvet. Hun forestiller seg "at jeg flytter dit ned, at jeg får hvile i hulrommet der, som i en munn." Når hun våkner, synes hun at "jeg har med meg ord og bilder fra brønnens dypeste dyp."

Det er mange slike sprang i disse novellene, de er urovekkende og utfordrende både intellektuelt og følelsesmessig.

I den grøsseraktige "Grensa" heter det at

"Vi har jo sett hvordan landskapet der borte speiler landskapet her hos oss, og vi vet at bevegelsene på den andre siden gjenspeiler bevegelsene våre. ( . . . ) Slik is og vann går inn i hverandre, er livene våre flettet inn i livene til dem som bor på den andre siden."

Gammelmodig.

Språket er ofte gammelmodig og "litterært", men ikke nødvendigvis på en negativ måte: Kleppe oppnår ofte en fruktbar distanse gjennom dette grepet (hun opprettholder tilogmed De-formen, noe jeg som eldre herre er takknemlig for). Jeg tror meg som leser på ganske trygg og etablert grunn før hun uvarslet fører meg inn i uventede konfrontasjoner med den samme trygghet og etablerthet i tanke- og følelsesliv og tvinger leseren til å se og tenke på nytt.

Det er få norske samtidsforfattere som overrasker på en så sterk og fruktbar måte som A. C. Kleppe.

KNUT ØDEGÅRD