Episk poesi

Av: Lene E. Westerås

I dette livet skal du se så mange/himler, mørkerød augustnatt bunnløs himmel/stjerneladen, månemørk, og i november/himmelen vassende i ragget grus, du skal se skyer/haste vårblå himmel, og en tordenhimmel slepe/seg/i svertetynget moll

Forfatterens språk har en drivende, nesten besvergende flyt over seg. Kanskje kan man sammenlikne det med vakre perler på en snor, men det ville bli for platt og for uforskammet mot poeten Kleppe. Jeg velger heller å si at A.C. Kleppes intuitive språkstoffølelse er lavmælt suggererende og av og til skremmende bekvem.

Diktsamlingen Den gangen vi var skog er delt i seks deler og dette rettferdiggjøres gjennom de ulike stemninger som fanges inn i kapitlene. At forfatteren er partikkelfysiker trenger man ikke vite, men det kan være et støttende poeng når man leser enkelte av tekstene. Kleppe sier selv i et intervju i Aftenposten for noen år siden at vi alle er sammensatt av partikler, hvis ikke ville alle vært lys. Hun sier videre; Enten er vi i ro, eller i lys. Lys beveger seg hele tiden. Dette er Newtons lover; for oss som kan være i ro, går tiden. Vi snakker om at tiden går, men det viktigste er at vi husker.

Tiden og Newton beveger seg også i Kleppes fjerde diktsamling; & for Isaac Newton var en sur og irritabel mann/som kun en kort tid av sitt liv alvorlig/tenkte på fysikkens lover/Resten/brukte han på krangel. Ingen epler// falt på ham, han satt der ensom, sint/en gammel alkymist/som leste det som sto der oppe, teksten fant han/rett her nede, eplene som falt/og falt &

Kleppe argumenterer delvis i Den gangen vi var skog ved å sette spørsmål ved og å besvare fysikkens rom. Hun skriver om en materie som oppslukes og omvendt. Hun skriver om det uoppdagede og hun skriver om det viktige i å minnes tidligere tider.

Rytmen i Kleppes språk gjør noe med lesningen. Ved å lese dette høyt, er det nesten som om å lese eventyr. Det er en tone her som tilhører historien, det episke, det fortellende. Men nettopp ved å gjøre det til poesi, ligger det særegne i Kleppes språk. Den helt egne stemmen som har funnet sitt univers. Den er lekende lett, spekulerende og overraskende.

Ankepunktet er at det noen ganger blir forutsigbart. Vi kjenner rytmen og stilen og vet resten. Eller gjør vi? Noen vil kanskje rynke på nesen av de store ordene; det er mye måner, soler og himler her. Selv finner jeg dem i nye former og ser dem som en naturlig del av Kleppes nyanserte rom. Du skal se himmelen i et takvindu, og himmelen/gjennom trær, du skal se hvite storbyhimler og/kolibrilett/turkis en fjellhimmel/i mars, du skal se himmelen gul av varme over/Puglia, og den milde/himmelen/i Kyotos lyserøde vår/Og denne himmelen over Haga, grønn, så lett/den himmelen når du sykler/sandbakken i solregn