Vasen

JEG DRØMTE i natt at jeg fant en stor blomsterbukett i en bortglemt vase inne i stuen. Jeg hadde aldri lagt merke til den delen av stuen før, jeg kunne heller ikke huske at jeg noensinne hadde sett denne vasen - en flott, designet stenvase. Det luktet gammel bukett av den, og jeg bar alt sammen inn på kjøkkenet. Da oppdaget jeg at et helt lite landskap, en biotop, var vokst fram i denne vasen som nå var blitt til en ørliten grotte.
  Jeg skjønte at det landskapet jeg kikket inn i var en miniatyrutgave av naturen slik den så ut i krittperioden da gress ennå ikke fantes, og knapt nok pattedyr. Steinen hadde bevart minnet om sitt opphav: I all stein ligger fortiden og dens latente mulighet til å gjenoppstå.

Da jeg våknet og tenkte over drømmen min, slo det meg hvor eldgamle steinene er. Og vi lever omgitt av disse jordas årringer, nei midt i dem - vår egen arvemasse er også nedarvet fra urtiden, og bærer minnene fra tidligere stadier. Og aller eldst er materien selv: den absolutte urtiden brent inn i hver eneste partikkel.